Nikolay angster om sin “dårlige” doktorgrad, og får hjelp av Claire til å “sånn passelig ikke sporbart” trekke den tilbake.

Da de kommer frem til Åsgard får Nawaz et brev, om filmkontrakten Arif skrev under på i hine hårde, og hvordan det ennå er uttak igjen på den kontoen… De andre finner begeistret frem filmer Arif har vært med i og lager filmkveld i kantina. Arif ikke fullt så begeistret, men hun stjerna han skal spille mot er jo veldig snasen da. Uansett et problem som ligger 6-12 måneder frem i tid.

Åsgard er kolonisert av en av de første menneskeekspedisjonene, så her snakker vi tøffinger på syre, der menn er menn og kvinner ikke er stort bedre. Vikinger, faktisk (nordisk koloni). Man har et svakt sentralstyre ingen bryr seg om, og lokale guvernører med mye makt. Problemet EMIS har satt oss på er at det kke komme noe saklig informasjon ut av systemet lengre. Bare bambus,. Vi suser inn til en hovedstad, finner et hotell og prøver å utforske litt. Det er veldig, veldig vanskelig å få tak i informasjon. Det lokale museumet har hatt et “uhell” der noen har sprengt samlingene i luften. Man har et underlig system med “røde” og “blå” fraksjoner, som vi etterhvert skjønner har noe med familien Olsen (norsk, rød) og Wallenberg (svensk, blå) å gjøre. De blå snakker helst ikke med de røde og omvendt. Noen veldig få er nøytrale…

Etter litt roting rundt, blant annet på et jakt- og villmarksmuseum (Nikolay til Karen: “hvorfor smiler du sånn rart?”) blir man innhanket av viseguvernøren som vet at vi er fra EMIS og som heldigvis er nøytral. Hun forteller om disse to familiene, og nevner at “feiden” eller hva det nå er startet med et felles gruveprosjekt uti gokk som strandet. Dvs, man greide å samarbeide til gruven var bygget, men nå sitter man der med hver sin del og anklager hverandre for sabotasje og det som verre er. Vi har ikke allverdens å gå på, men velger nå å dra ut for å undersøke, under dekke av at vi skal jakte snuglefugler, som det visstnok finnes i skogen rundt gruva.

Gruvelandsbyen består av ca 1000 mann totalt, 500 på hver side. Hovedgata er skillet mellom de røde og de blå, og leder opp til en stor “edderkoppstruktur” med bare fire bein, to på hver side. Kroppen til edderkoppen er en lukket boks, der det kommer transportbånd med malm ut til fire smeltehytter. Underlig nok produserer man veldig lite her. Man har store slagghauger, men finner veldig lite drivverdig… og begge sidene er overbeviste om at det er den andre siden som stjeler og ødelegger.

PCene må velge ei side og går etter et terningslag for “rødt” lag, dvs Olsen. En tur inn på en rød pub for å snakke om snuglefugler gir oss ingenting, så vi legger trøstig avgårde på skogstur for å visstnok jakte eller noe. Det blir en miserabel tur, for opptil flere. Nikolay viser seg å a) ikke være noe glad i turer utover den første timen, b) være verdens seneste turgårer og c) være i ganske laber fysisk form. Det krever endel fra Karen for å holde ham gående…

Etter en stund oppdager man at “en rød fyr” følger etter oss, og han tar etterhvert kontakt. Fyren har et mulig oppdrag til Nawaz og de som ser litt atletiske ut. En “rød” ingeniør er kidnappet og fraktet til en av de “blå” smeltefabrikkene. Nawaz er klar for alt.

Man kommer tilbake, altfor seint på kvelden (15 timer på en tur som burde ta 6-8 timer) , og Karen forsvinner inn i et teltene og erklærer at hun hater folk og verden. Vi andre drar for å redde ingeniøren. Claire finner et hull i gjerdet, og Arif lager fyrverkeri som avledningsmanøver. Vi trøkker oss inn i fabrikken og finner fire vakter med klubber og en herpa ingeniør. Etter en kjapp slåsskamp kommer vi oss unna og får levert ingeniøren til rett side.

Dagen etter snakker vi med sjefsingeniøren på rød side og verden blir bare rarere. Det kommer ikke noe drivverdig malm ut fra gruva. Men hey, de får lønn, så de holder nå på. Selve gruva er et lukket system med roboter og kjernekraft og greier, så den er ikke bygget for at noen skal ta seg inn akkurat. Vi klør oss i hodet og drar tilbake til hovedstaden, for å kanskje finne mer informasjon der.

Claire og Nikolay forenes i ønsket om sin helt egen butler, som kan fikse og ordne alt som bør fikses og ordnes i et hjem (eller på et romskip). De intervjuer Pitambar Singh, en feiende flott butler som også viser seg å være fetteren til Arif.

Arif er dypt ulykkelig ved tanken på slektninger på skipet, og setter ned foten. Nikolay og Claire furter. Pitambar tar en snikmanøver og klager til sin mamma via brev, som så klager til Arifs mamma som deretter skriver en flammende epistel til sin slaskete sønn som ikke vil hjelpe andre slektninger opp og frem her i livet! Det hele ender opp med at Pitambar får være butler, men foreløpig bare på basen.

Det blir etterhvert et møte med Major Chen, som kan fortelle at EMIS på en måte er oppløst. Vi skal ikke lengre drive med etterretning, men heller jobbe med forskning og undersøkelser og snille ting. Og så skal vi rapportere alt vi kan tilbake til henne på hyggelige postkort. Dette er jo totalt annerledes enn etterretning, og skiller seg fra spionasje på opptil flere viktige punkt som vi kan komme tilbake til senere en gang.

VI får også ei oppgaveliste vi kan plukke fra, og etter en enorm mangel på koordinasjon ender vi opp med å undersøke Ortodensiene, en mystisk minor-rase som hører til i Vilanienes område. Vi raser avgårde.

Vel fremme i en av de store byene hos Vilaniene dumper Nikolay borti en gammel prof-kompis på universitetet, og de begynner ivrig å planlegge en ny doktorgrad sammen! Arif og Nawaz undersøker mulighetene for å få ymse strøjobber som kanskje kan frakte oss nærmere det avsperrede systemet der Ortodensiene visstnok bor. Claire sikler på vilansk installasjonskunst som bare krever tre-fire kvadratmeter på skipet vårt, og bruker etterhvert Nikolays tilgang til universitetets datasystemer for å hente ned en artikkel som den vilanske proffen har skrevet. Noen alarmer går muligens, og det hemmelige politiet dukker etterhvert opp, men velger å bare henge rundt.

Etterhvert drar man uten at det skjer noe mer fælt, og setter kursen mot Åsgard… der noen visstnok krangler om noe..

Den “rare, blå greia” inni steinen er noen cm stor og hopper avgårde. Nikolay hopper etter og prøver å fange den med en stor glasskolbe, som han dessverre greier å knuse slik at han kutter opp hendene sine. Alarmene går, og de andre pcene kommer stormende til, på andre siden av slusa inn til labben. Karen og Nawaz prøver å dirigere en stressa Nikolay til å få på seg drakt, bandasjere hender og så få ned pulsen, mens Claire sjekker logger og filmkamera. Arif begynner å forsegle containeren i lasterommet der resten av steinene ligger.

Etter mye om og men og en snatur på do i “toxic waste”-containeren for Nikolay, tar man sjansen på å få ham ut og bort på legestua. Scans viser at det ikke er noen blå greier inni ham, derimot noen små hull i en blodåre og i magesekken, noe som kanskje kan forklare doturen. Smurfebæsjen har rømt!

Claire scanner og scanner kortbølger og langbølger og fanger opp noe underlig kommunikasjon fra ei lastebøye til et lasteskip… der skipet plutselig bare bryter av normal kommunikasjon. Kan dette være et Spor? Hun fanger også opp en melding fra sjefen på romstasjonen til “forhåndsavtalt node 43” om at “guttungen er observert”. Hm.

Vi bestemmer oss for å prøve å intercepte lasteskipet og Nawaz er hard og brutal på gassen. Etter å ha snoket i lastebøyedata mener Claire at lastebøya er slått av manuelt. Dessuten dro lasteskipet i retning asteroidebeltet!

Vi følger etter skipet helt bort på en av asteroidene der det foregår gruvedrift, og lander stille og rolig “på baksiden”, mens lasteskipet losser. Snoking forteller oss at det er containere der fra de andre skipene som har blitt kapret. Ved en gruveinngang står det en vakt-bot fra Barysav… onkel Vincents mest lovpriste modell, faktisk.

Man er enige om at eksplosiver er bra, og Arif, Karen og Nikolay mekker i fellesskap en slags bazooka. Karen skyter som en gud, og sprenger fille-boten i fillebiter. Hah. Den var jo ikke farlig i det hele tatt! Så raser pcene videre inn, og finner etterhvert først to folk som blir skutt og så kommer det ti til som ufint nok rekker å skyte tilbake.

Det blir ymse nivå av kamp, Nikolay blir skutt i låret, men til slutt greier vi å få dasket samtlige. Ymse info tilsier at dette er rompiratfolkene vi har jaktet på, og vi tar med litt ymse data og padder som vi finner. Når vi durer ut igjen innser vi at lasteskipet er på vei til å stikke av.

Det blir en hektisk jakt, der Nawaz trøkker på gassen det han kan, men til slutt må vi innse at lasteskipet kommer seg unna. De sender oss en underlig melding om at “Frihetskjemperene vil vinne!” i det de drar.

Litt nedtur at vi ikke fanget dem, men vi har i det minste funnet de andre skipene og antagelig løst problemet med rompirater. For denne gang…

Vi sullet litt rundt og innredet romskip, kranglet om lakenstrekk og fikk slått fast at vi hadde en sivil og en militær “transponder” på romskipet vårt. Ariel Chang var enig med oss i at hele romspirathistorien var småfishy, antagelig var det informasjon vi ikke hadde fått fra de som hadde bedt om hjelp. Det var det lite vi kunne gjøre noe med, så vi trøkket oss rett og slett avgårde Gruveplaneten het Tartarus, romstasjonen rett over het Hades, og noen kartografer hadde åpenbart vært litt ensporet i navngivingen…

På romstasjonen fikk vi møte sjefen Holgar Theosyfos (sp?). Han kunne fortelle at totalt fem skip var borte. To inngående, to på vei fra gruvene og en siste som kom en annen vei. Marinen hadde vært der, fjongt ledet av Fjodor Barysav, men hadde ikke bidratt til noe, i det store og hele.

Vi snoket etter spor, og til slutt møttes alle pcene på “den blå asteroide”, der Arif skulle snakke med noen gamle kompiser om en potensiell jobb. Dessverre viste det seg at kompisene mislikte Barysavfamilien, og et allment barslagsmål brøt ut. Alle gjorde en god figur, kanskje med unntak av noen vi ikke nevner navn på som primært ga ei uskyldig dame støt og ertet på seg Store-Franz.

En kjapp retrett etter, og vi ba Holgar om å fikse opp i rotet vårt og dro for å lete etter flere spor! Tilslutt undersøkte vi ymse steder i asteroidebeltet, og fant gruvene til et av skipene som hadde forsvunnet. Noen hadde rigget til bomber og feller, men vi greide å overstyre det hele. Nede i en gruvesjakt fant vi flere lik, med ødelagte hjelmer. Vi fant også to sekker med rart metall.

På skipet undersøker Nikolay metallet, da han oppdager en rar blå greie inni metallklumpen…

Etter litt endelig karaktergenerering var alle PCene lykkelig ombord i en rekonfigurert troppetransport på vei til EMIS-basen på Gehenna. Plutselig gikk alarmen, dører og luftsluser ble låst, flere lekasjer i romskipet ble oppdaget og noen hadde sluppet ut stridsgass (en ganske mild sort) produsert av Barysaav Inc.

Etter litt jobbing mot sikkerhetssystemet så oppdaget man at docking-bay og en korridor hadde blitt sprengt åpne (mot rommet) og mens noen stakk av i 2 escape pods stod 4 igjen og skjøt på heltene. Det gikk ikke så bra for de 4.

Så kom PCene seg frem til Gehenna via escape-pod og troppetransportberging. Og der fikk de avlagt rapport om mannskap men “glødende grønne øyne” og eksplosjoner og slikt. Og de ble gitt kommandoen over TSS Leonardo. Første oppdrag for Spesialgruppe Renessanse er å undersøke rykter om rom-piratvirksomhet.

Wondering how to get started? Here are a few tips:

1. Invite your players

Invite them with either their email address or their Obsidian Portal username.

2. Edit your home page

Make a few changes to the home page and give people an idea of what your campaign is about. That will let people know you’re serious and not just playing with the system.

3. Choose a theme

If you want to set a specific mood for your campaign, we have several backgrounds to choose from. Accentuate it by creating a top banner image.

4. Create some NPCs

Characters form the core of every campaign, so take a few minutes to list out the major NPCs in your campaign.

A quick tip: The “+” icon in the top right of every section is how to add a new item, whether it’s a new character or adventure log post, or anything else.

5. Write your first Adventure Log post

The adventure log is where you list the sessions and adventures your party has been on, but for now, we suggest doing a very light “story so far” post. Just give a brief overview of what the party has done up to this point. After each future session, create a new post detailing that night’s adventures.

One final tip: Don’t stress about making your Obsidian Portal campaign look perfect. Instead, just make it work for you and your group. If everyone is having fun, then you’re using Obsidian Portal exactly as it was designed, even if your adventure log isn’t always up to date or your characters don’t all have portrait pictures.

That’s it! The rest is up to your and your players.